<<Back

Artikler

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Terskeltid

(Artikkel skrevet i tilnytning til avisdiskusjonen omkring prinsesse Märtha Louises ’Engleskole’)

Det blir lett kollisjon der en diskuterer ut fra ulike referanser. Som om ’engler’ og ’engler’ skulle bety ett og det samme. Det gjør de ikke. Det ene og samme ordet skyldes språklig og kunnskapsmessig fattigdom – og en tradisjon for å begrense og doktrinere mer enn å åpne opp og erfare.
Det har vært mange slags reaksjoner. (Ifølge Dagbladet foreslo Jan Guillou – som jo etter hvert har satt seg fore å være kvalitetsdomstol for andre – at prinsesse Märtha burde oppsøke lege. Jan Guillous egen lege er trolig like uvitende som sin forståseg-pående klient.)
Denne gangen ber jeg om å få være svært personlig. Unnskyld hvis det virker upassende. Men jeg har sett meg lei på avis- og tv-innlegg med meningshavere uten referanse til egen erfaring. Jeg våger å komme med tre eksempler – for meg representerer de et minimum for at bildet skal bli allsidig nok.

Jeg hadde passert 40 da jeg en kveld ved arbeidsbordet hørte disse ordene uttalt med klar stemme: ”Den engel som står alene, uten ordfølge, er for den som ikke trenger ordfølge.”
Det tok tid før jeg helt ut oppfattet hva utsagnet innebar. Jeg bare visste at det var en melding som krevde å bli oppfattet, og at den var til meg. Da jeg etter hvert ble kjent med tallenes tidløse tale, skjønte jeg at ordene, som slett ikke er tidløse og dermed ikke fullt ut vet å formidle tidløse meldinger, ofte trenger mer varige korrektiv for å sikre troverdigheten.
Dette har jeg gått nærmere inn på i flere av bøkene mine.

Noen år senere ble jeg en grytidlig morgen vekket av brannsirener. Jeg bare måtte opp og ut. Det var sterk vind og skyfri himmel. Jeg ble først stående og se over mot brannstedet, der tre brygger var antent. Brannvesenet så ut til å slite med kontrollen, og gnister føk tvers over Nidelva og antente et kirketårn på motsatt side. Jeg lurte på hva jeg hadde der å gjøre. Så skjønte jeg det: jeg skulle be.
En enkel bønn formet seg, tre konkrete setninger. Etter tjue minutter så jeg en liten sky på den blå himmelen, og en tydelig stråle av regn strømte rett ned mot brannstedet. Etter nye tjue minutter var himmelen svart av skyer, og jeg har sjelden opplevd slik nedbør her i byen.
At dette ikke var ’regnmakeri’, men en bønn gitt meg for å lære noe viktig og samtidig fylle en oppgave, dét var jeg uten videre klar over.

Så skulle jeg sammen med en gruppe arkitektstudenter bygge ’et sted for stillhet’ i en skog nord for Stiklestad. Da vi var kommet i gang, ble jeg snart klar over at bråk og tråkking var noe som freden denne skogen ikke helt var glad for. Jeg har ikke den evnen at jeg ser ’småfolket’, men jeg hadde erfart dem der jeg selv bodde, for der var lufta og gresset og trærne blanke av en egen sitrende glede. Denne merket jeg nå tydelig der inne i skogen, men studentene brydde seg ikke om det da jeg nevnte det.
Dermed konsulterte jeg en vel kjent og høyt respektert kvinne i Trondheim som selv ser og hører. Hun ba meg bare be ’dem’ holde seg borte en stund og komme tilbake når vi var ferdige. Da jeg kom tilbake til tomta, var lufta og skogen og lyngen allerede død og matt. Jeg ble trist, men glad for kursets skyld.
Om høsten kom noen av oss tilbake for å fullføre noe uferdig. Da skinte skogen. Gleden var så avgjort til å føle. Og slik har det vært alltid siden, også i nye perioder med vekslende studentgrupper.
Som mange vet er dette siste fenomenet velkjent på Island. Hafnafjörður kommune har i en årrekke utgitt en brosjyre over ’småfolkets’ tilholdssteder – steder der vei- og byggearbeid holdes unna. For riksveianlegg er slike hensyn gjort gjeldende flere steder.

Norge er et u-land hva innsikt om det usynlige angår. Og det virker som om mange synes det er helt greit slik. Vi har jo lært ting via kirke og Bibel som vi likevel ikke bryr oss med, ettersom vi ikke tillater oss å bry oss. En stor del av folket er sikkert på linje med vår dronning som ’tilhører kirken’ men ikke tror på engler.
Men så vel dyr som småbarn ser og hører ting som unnslipper voksne flest. Og et ekko av Jesu ord om nettopp småbarna hører kanskje med – mer enn vi er villige til å tro: ”Hindre dem ikke, for Gudsriket tilhører nettopp slike!”
Gudsrikets grenser blir til en hver tid definert av et kirkevesen som for kort tid siden fornektet at Jorda var en klode i rommet, i kvass strid mot naturvitenskapen. Nå synes de to, kirkevesenet og naturvitenskapen, å danne felles front mot slikt som ’ikke har ordfølge’.

Jeg tror ett av stegene til en større åpenhet – både i debatt og oppmerksomhet – er å innse at begrepet ’engler’ er over- og feilbelastet.
Mange av ordene o språket har flersidig mening – slik som ’hus’ (kongehus, hundehus, kjernehus…), ’sete’ (bispesete, baksete, setefødsel…), eller ’tak’ (hustak, lønnstak, skippertak…). Bare et lite tilleggsord, og vi skjelner uten at det provoserer!
I flere eksempler på engleåpenbaringer har himmelenglene uttalt at vi ikke skal henvende oss til dem. Det de utfører, utfører de utelukkende på ordre fra Skaperen. Alene dette sier noe om ulikheten. Ingen engleskole når dit inn. Og med penger som målenhet blir det i alle fall skivebom. Like fullt burde ikke ulike anvendelser av begrepet ’engel’ bli gjenstand for konfesjonskrig.
Uenighetene gjelder imidlertid ikke bare språklig fattigdom. Manglende indre erfaring er oftest en alvorligere hindring.

Et eksempel på dette tror jeg er relevant: Det gjelder de såkalte ’kornsirklene’.
De ’ekte’ korntegnene er et mysterium som lenge har vekket hete diskusjoner, med positiv entusiasme så vel som blank avvising som resultat. Går vi nærmere inn på fenomenet, oppdager vi noe høyst interessant. Det gjelder en viss forskjell i målestokk : det fysiske i helheten, og det kjemiske i detaljene.
Den energi eller vilje som former de store og ofte vanvittig vakre symbolene i åkeren, har en annen karakter og et annet språk enn den energi eller vilje som kommuniserer med hvert enkelt strå så det bøyer seg slik at det i minste detalj tjener helheten.
Disse to aktive partene representerer definitivt ulike dimensjoner. Men de samvirker : det er et intimt samspill mellom det som skjer i den store og den lille dimensjonen. I løpet av sekunder kan enorme men presise roser ha tegnet seg i åkeren; de største av disse har plass til mange nidarosdomer. Samtidig er stråene, som på ordre, blitt bøyd uten å knekke : leddet har bøyd seg i den vinkel og retning som mønsteret tilsider – og alt dette har skjedd uten at vekstevnen er blitt skadet!
Disse ekte ’engletegnene’ er så unike at de krever mer seriøs spalteplass enn de får. Slett ikke alt som ter seg på denne måten er himmelmeldinger – ekte ’englenedslag’. I tillegg har noen vist seg laget av folk med ’englespråk’ som freidig hobby. Men de ’ekte’ er ofte kjennetegnet av sirkler, symmetrier og geometriske rytmer, der selv de største formene kan opptre med en nesten skremmende presisjon.

Denne tiden er en terskeltid. Det er tid for å lytte på de frekvensene som nå gis oss. Der troen ser, befris den for angsten. Angsten ser ikke. Båsene hjelper nok angsten å overleve. Men de stenger for synet.

August 2007
Bodvar Schjelderup


-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Akhnaton og Moses – en tidsskisse

Hvor ble det av Akhnaton – denne annerledes faraoen?
Hva kan ha hendt – samtidig, i samspill vi ikke kjenner?
Og: var det alt annet enn en tilfeldighet at Moses kom
til å tilbringe ungdomsårene sine under faraos eget tak?

Blant praktbøkene som i de siste årene har ligget fremst under julesalget, er Könemanns utgivelser om historiske tider og steder. Mange har nok merket seg boken ’EGYPT – Faraoenes verden’. Det tok tid før jeg kom igjennom denne flommen av bilder og beskrivelser – delvis fordi jeg (av gode grunner) nærte en viss tvil om årsaker, metoder, dateringer osv, og derfor måtte legge boken til side for å diskutere tingene videre med meg selv og med andre kilder.
Endelig fikk jeg øye på kongerekken, listet opp i et eget avsnitt lengst bak – side 528. Først slo det meg at dateringene her anga senere årstall enn det som tidligere hadde vært antatt. I tillegg sa en randbemerkning at heller ikke denne dateringen – angitt i presise årstall – nødvendigvis var å lite på: det var grunn til å anta at en ytterligere forskyvning på opptil et halvt hundreår kunne tenkes.
Usikkerheten om dateringene for de egyptiske dynastiene er et kjent tema. Men femti år er mye, selv med den store avstanden bakover i tid. Jeg selv har lite å stille opp med av historisk kunnskap, men jeg har bl.a. med interesse lest Immanuel Velikovsky – i sin tid medarbeider av Albert Einstein og en uvanlig kunnskapsrik historieformidler – som serverer tidsskjemaer desidert forskjellige fra de vanlige. Som så mange andre som ser ting fra sitt eget vindu, ble Velikovsky en bestselger, samtidig som han ble mistrodd og fortidd av en rekke samtidige arkeologer og andre vitere.
Så der står vi, som regel, når utsiktsvinduene er mange og tilsvarende trange og støvete.
De detaljerte dateringene i Egypt-verket siterte fra den tyske granskeren Jürgen von Beckeraths bok ’Chronologie des pharaonischen Ägypten’. Som alle antatt presise tidsskjema inviterte det til større oppmerksomhet enn margnotatet om opptil femti års usikkerhet.
Det som spesielt fanget interessen min, var tidsangivelsen for Akhnaton, denne annerledes faraoen, som hadde utfordret hele det tradisjonelle og mektige presteskapet ved å avvise Thebens hovedgud Amon og lansere en totalt ny religiøs retning. Dette skiftet var imidlertid allerede initiert av hans far, Amenhotep III, som mot slutten av sin herskertid lot seg tilbe som Solens representant og feiret det ved å bygge en ny hovedstad, lengre sør og i avstand fra Memphis. Sønnen, Amenhotep IV, førte tanken videre, og motstanden fra presteskapet i Theben tilspisset seg ytterligere. Nå tok Amenhotep IV et nytt navn: Akhnaton (’til Solens – Atons – behag’), og også han tok til å bygge en helt ny hovedstad, Akhet-Aton. Dette skjedde på østsiden av Nilen – i strategisk avstand til sentrene i Nedre Egypt, men også til Theben og de andre religiøse sentrene i Øvre Egypt.
(Helt i nærheten er det kjente funnstedet Tell al-Amarna, der en rekke rester etter kristent-gnostiske skrifter ble oppdaget, slik som ’Thomasevangeliet’ og det nå så omdiskuterte ’Judasevangeliet’.)

Få faraoer har vakt slik diskusjon i vår tid som nettopp Akhnaton. Først og fremst skyldes omtalen det radikale religiøse skiftet med det medfølgende hatet og opprøret fra presteskapet. Men også hans legninger (homofili?), nye idealer i kunstnerisk formspråk, og kontroversielle politiske prioriteringer er tatt inn i sammenhengen – ting som inviterte til forakt og motarbeid fra dem som visste sine posisjoner truet, og som krevde en mandig konge med solid forankring i tradisjonen og et intimt forhold til det rådende presteskapets strategier.
Det ser ut til at Akhnaton var en visjonær, følsom og filosofisk begavet hersker, som når det kom til stykket, kanskje ikke helt skjønte omfanget av alle valgene. Byggingen av den nye hovedstaden, Akhet-Aton, og den radikale markeringen av en ny æra, der en monoteistisk visjon med makt søkte å bringe et tradisjonelt polyteistisk ledermiljø til taushet, alt dette var en så uhyrlig provokasjon mot det bestående at organisert motstand og indre opprør bygde seg opp til en knusende motkraft. Vi aner et mer eller mindre direkte angrep på Akhet-Aton, med forsøk på å ta Akhnaton av dage.
I alle fall: Etter seksten eller sytten års regjering er Akhnaton forsvunnet. Ble han drept? Hans grav er iallfall ikke funnet. I tillegg ble den nye hovedstanden forlatt og overlatt til forfall. Nå var både hans varmt støttende mor, Teje, og hans førstehustru, dronning Nefertite, døde. Og hans nærmeste medarbeider, datteren, Meritaton, opplevde neppe noen verdig slutt på sin opphøyde tjeneste. Relieffene som hadde fremstilt Akhnaton og hans bragder, ble skånselsløst hugd vekk. Ennå kan vi se disse skamferte bildene – ellers fullstendige, men uten den forhatte kongen.

Immanuel Velikovsky mente å se en slående sammenheng mellom Akhnaton og den greske Ødipus (Oidipos), som drepte sin far og giftet seg med moren uten å ha innsett slektsforholdet. Akhnaton’s forsvinning tolket Velikovsky som en mulig flukt til Hellas – med en Ødipus-legende som resultat, en tragedie omtalt mange hundreår senere av diktere som Aiskylos og Sofokles, men naturlig nok, uten at egypter-kongen på noe vis er inkludert i bildet. Forbindelsen mellom Hellas og Egypt hadde imidlertid vart i minst et årtusen allerede, noe som kom til å speile seg i de greske navnene på faraoer som Khufu (gresk: Kheops) og Khafre (gresk: Khefren).
Parallellen mellom de like by-navnene – Theben i Boiotia i Hellas, og i Øvre Egypt – vitner da også om den sterke greske innflytelsen, ettersom Theben (Thebai) var den greske navneformen. (I det Gamle Testamentet heter byen No.)
Ikke desto mindre virket ikke Velikovskys konklusjoner mer fantastiske enn troverdige. Andre kommentatorer har tegnet andre mulige bilder. Det burde være noe å lese mellom linjene – f.eks. når det gjelder kronologien.

Jeg merket meg Jürgen von Beckeraths kronologi, der Akhnatons regjeringstid er anført som -1351 – -1334. Det spesielle her er at den etterfølgende faraos regjering tok til allerede i året -1337, det vil si kanskje hele tre år før Akhnaton for alvor var ute av bildet. Denne kongen het Semenkhare og må ha vært én som presteskapet hadde innsatt i ren protest mot Akhnaton. Dette forklarer overlappingen i tid og røper en periode med dyptgripende indre stridigheter.
Det neste å merke seg var Semenkhares korte regjeringstid. Den varte bare til et års tid etter Akhnaton’s forsvinning. Årstallet angis som -1333. Og den som da overtok, var unggutten Tutankhamon. Han regjerte bare en ti års tid, så var også hans tid ute. Men i motsetning til Akhnaton ble han gitt et utstyr med på reisen inn i det hinsidige som savner sidestykke. Hans overdådig utstyrte grav ble blant de mest storslagne funn i egyptisk arkeologis historie.
Hvorfor denne spesielle feiringen av nettopp ham? Var han en spesielt høyt elsket eller aktet farao? Sannsynligvis ikke. Utførte han spesielle heroiske bragder? Tvilsomt. Hvorfor da denne prakten?
En mulig forklaring ligger i et behov for igjen å gi kongemaktens verdighet fornyet honnør. Ting har skjedd som radikalt har undergravd visjonen av farao som guddommelig hersker, skinnende forbilde og ærefull regent. Hva kan ha skjedd – i tillegg til tragedien med Akhnaton? Og hvorfor opphørte Semenkhares kongsmakt så fort?

Det er her jeg antar – uten overhodet å være ekspert på området – at et annet historisk kapittel legger seg helt inntil. To fortellinger blas sammen: historier med hver sin kildereferanse, og som ikke nevner hverandre ettersom motsetningsforholdet mellom dem – religiøst, etnisk og politisk – prinsipielt inviterte til taushet om motparten.
Denne andre faktoren er i så fall hebreerne. Med lederen Moses i spissen.
Det var 430 år siden stamfaren Jakob Israel var flyttet til Egypt. Han og familien var invitert av sønnen Josef, som fra å være tjener i en hoffmanns hus – og etterpå: tukthusfange – hadde avansert til å bli landets forsyningsminister og faraos høyre hånd. Det var takket være hans spesielle visjonære gave at han fikk en slik posisjon: Han hadde tydet kongens drøm og forutsagt en kommende tørketid på sju år, etter sju år med gode avlinger. Det viste seg at tydningen gikk i oppfyllelse, og hungers-nøden, som slik ble vel forberedt i Egypt ved fylte kornlager, herjet landene omkring. Dette endte med at farao lot Josefs familie innvandre fra sitt sted i Negev og bosette seg i Goshen, øst i Nildeltaet.
Meningen var nok at dette oppholdet ikke skulle vare. Men hebreerne må ha gjort det godt der og vunnet posisjoner som ikke uten videre passet inn i de senere faraoenes målsettinger. Den konge som hadde den lengste regjeringstiden i denne perioden, var Akhnatons forløper, Amenhotep III. Han holdt tronen i godt over 35 år og var dermed én som det mektige presteskapet uten vanskelighet kunne tåle – iallfall helt til han – sannsynligvis ganske brått – satte sitt solkult-program ut i livet. Som nevnt fulgte sønnen, Amenhotep IV (Akhnaton) opp, og fikk en fjorten års periode til å befeste posisjonen og prinsippet. Da slo prestemakten til for fullt.
Men bare ett års tid etter hans forsvinning forsvinner altså også etterfølgeren, Semenkhare.
Jeg drister meg til den tanke at også Semenkhare ble tatt av dage. Ikke av fiender eller presteskap, men av vann. At det var hans hær som druknet under forfølgelsen av Moses og hebreerne. Disse slapp tørrskodd over ’Sivsjøens’ tørrlagte bunn idet vannmassene mirakuløst hadde trukket seg til side. Så fulgte faraos hær etter for å avkjære dem – for å omkomme i de tilbakevendende vannmassene.
Jeg verken kan eller skal gå inn på tolkninger omkring dette mirakelet, men jeg tror de mange populærversjonene som ikke regner med mirakelet som et faktum, selv kan ha druknet i manglende innsikt om ting som ikke kan beskrives naturvitenskapelig.
Bibelfortellingen (i 2. Mosebok) beskriver det hele ut fra hebreernes erfaringsvinkel – noe som i og for seg kan ha gitt krøniken en viss slagside. Egyptiske kronikører ser imidlertid ut til å tie om det som eventuelt har skjedd. Ett av de få fakta vi har å holde oss til, er Semenkhares korte regjering.

Moses, som nyfødt var blitt oppdaget av en prinsesse under hennes daglige tur til elven for å bade, lå ifølge fortellingen i en kurv tettet med bek, og var blitt satt ut på vannet akkurat idet prinsessen kom med sitt følge. Barnets søster, Miriam, var den som hadde dristet seg til eksperimentet, og nå var hun skjult observatør. Barnegråt fra kurven vakte prinsessens oppmerksomhet, og hun ante at dette var ett av hebreerbarna som kongen hadde krevd avlivet, men som moren ønsket å redde.
Prinsessen fikk hentet opp kurven og kjente godvilje for barnet. Da så Miriam dukket frem, tilbød ammehjelp og hentet moren, valgte prinsessen å la moren oppfostre barnet mot å skjenke ham til henne når han ble gammel nok til det. Hun ga barnet navnet Mosis, kanskje til minne om sin far, Tutmosis III, som hadde avgått ved døden da hun selv var bare barnet (i -1425). Det ble en spesiell trøst midt i savnet av faren.
Men tidsrommet mellom funnet av Moses og Semenkhares bortgang er stort. Exodus-krøniken sier at Moses var åtti år gammel da han gikk over sivsjø-bunnen med halvannen million hebreere i sitt følge (’600 000 menn foruten kvinner og barn’).
Stemmer årstallet med Semenkhares død(?), kan Moses ha vært født ca. -1413. Og idet han dør på Neboberget etter folkets førtiårigen vandring gjennom ørkenen, har vi nådd frem til ca. året -1293. Tidspunktene kan svært godt passe med det som videre skjedde i hebreerhistorien: Josvas gjenerobring, Samuels tid som nasjonal dommer, Davids tid som konge i Hebron og Jerusalem, og Salomos storhetstid med byggingen av tempelet. Dette siste skjedde omkring året -950.
En gang i Moses’ ungdomstid i hoffmiljøet ble han vitne til at en egyptisk soldat slo løs på en hebreer. Moses ble rasende, drepte egypteren, men ble redd etter udåden og begrov ham for å skjule sporene. Men landsmannen han hadde hjulpet, hadde nok fortalt hva som skjedde. Ryktet kom snart kongen for øre. Han befalte at Moses skulle late livet. Men denne flyktet, og unnslapp. Han kom seg østover og endte til sist opp et sted i ørkenen ’Midian’. Der ble han antatt som gjeter av buskapen til en prest i området. Etter en tid fikk han gifte seg med prestens datter; de fikk to barn, og nå trodde han vel egentlig at hans liv var bestemt til å bli slik for all tid.
Det var da kallet kom.
En dag fikk han under gjetingen visjonen av en brennende tornebusk; den brant og brant men brant ikke opp. Da hørte han stemmen som befalte ham å returnere til Egypt for å utfri hebreerne som nå trellet under en hard konge. Dette kunne han gjøre, sa stemmen, ettersom de som hadde stått ham etter livet, nå var døde. Da han nølte under påskudd av at han jo ikke var særlig talefør, sa stemmen at han skulle finne sin eldre bror, Aron, som ville gå til farao i følge med ham.
Tidene hadde endret seg. Farao – sannsynligvis Amenhotep II – hadde forsterket en kampanje som alt hadde pågått en tid mot de etter hvert så innflytelsesrike hebreerne. Ikke bare skulle alle første-fødte blant hebraiske guttebarn drepes, men stadig flere ble sendt i ulike typer tungt slavearbeid, både i gruvene og ved byggingen av nye byanlegg.
Moses hadde imidlertid ikke vart familiens førstefødte – ikke slik vi leser fortellingen. Broren Aron, som var tre år eldre, var kanskje født før påbudet om barnedrap ble satt i kraft. Eller poenget kan bero på at faren hadde fått en ny kone, slik at Moses’ mor ikke var identisk med moren til Miriam og Aron. Moses var denne unge morens førstefødte. Hennes fortvilelse over å måtte se sitt eneste barn dø mens mannens første barnekull fikk leve opp, var naturlig nok ikke til å holde ut.
Moses’ eget geni kan spores i morens. Hun finner en kurv, tetter den, og lar storesøster Miriam være vakt, skjult i Nilbreddens sivkratt. Moses’ inngang i historien er en redning fra vannets trusler. Åtti år senere melder parallellen seg. Men her er krokodillene i Nilen byttet ut med en fremstormende egypterhær.

Moses vokser opp, blir overlevert til prinsessen – kanskje allerede før han er blitt tenåring – og får leve bedre og mer beskyttet enn noen av sine landsmenn. Kanskje har han nådd opp mot tjueårsalderen idet en ny kongssønn blir født: han som skulle bli Amenhotep IV – Akhnaton. Og kanskje er det denne sære kontakten som kommer til å prege seg inn denne nye kongssønnen – for livet: den tenkende, visjonære, drømmende hebreeren som er annerledes enn de andre i hoffmiljøet, og som den godt voksne prinsessen lar bli hans voksne lekekamerat … og kanskje begynnende rådgiver.
Vi kan dermed tenke oss Moses som én som den aldrende farao (Amenhotep III) har fått en egen godvilje for, til tross for uviljen mot hebreerfolket. Ikke bare lar han Moses være guttens voksne kamerat; han tar selv Moses med i sine tanker. Men disse kommer til å spille sammen med tanker som Moses selv sår i ham : innsikten om den éne Gud. At Moses, oppdratt i og velkjent med hoffets rammer og vilkår, vet å formidle sitt gudssyn på en måte som ikke blir alt for fremmed for en egypters oppfattelse, virker mulig – kanskje til og med naturlig.
Solen, som denne éne Gud’s unike avbilde, blir mer og mer et levende tankemotiv hos faraoen så vel som hos den lille sønnen – et motiv som radikalt, om enn trinnvis, former nye forestillinger om så vel liv som lære, og om en konges embete, kall og roller. At denne samme kongen mer enn én gang har sett seg arg på presteskapets snedige taktikker og vilje til makt, ligger i kortene.

Så, over natten, er denne vennen og rådgiveren borte. Gutten får vite at Mosis har begått noe fryktelig, og at hans far, som jo også likte ham så godt, nå vil drepe ham. Han aner at han aldri mer vil få se og snakke med denne betydningsfulle vennen. Men gutten kan ingenting gjøre. Han savner Mosis. Duverden hvor han savner ham. Men nå kan han bare i sitt stille sinn håpe at Mosis vil klare å komme seg unna.
I årene som følger, parallelt med at kongen strammer grepet om hebreerne, formes guttens egen holdning til tankene som er vakt til live. Også sønnens tanker om kongs-kall og guds-syn modnes. Den etter hvert mer og mer hardtstyrende Amenhotep III ender opp med å la seg selv tilbe som Solens avbilde. Men så en dag er hans tid ute. Han dør. Automatisk står sønnens, Amenhopet IV’s, ideer for tur til å settes ut i livet. Han vet ikke bare at han har innsett noe nytt og annet, og at han vil gjennomføre en enn mer radikal reform, men også at han selv er annerledes. Han er ikke som faren – ja ikke engang som de fleste faraoer i fortiden. Han svarer ikke til det utvendige, politiske og religiøse maktidealet. Dette gjør ham kanskje ofte tvilrådig, men samtidig ansporer det ham. Hans vei skal være veien for det nye Egypt.
Årene går og verket blir gradvis men effektivt realisert. Moren Teje og gemalinnen Nefertite kjenner seg ett med hans idé og støtter ham, kanskje ikke bare fordi de er enige i alt han arbeider for, men også for å beskytte ham mot motstanderme som stadig blir flere og gjør sin innflytelse gjeldende, ikke minst bak kulissene. Solens stolte by tar riktignok form, og den nye tidens presteskap er i ferd med å finne sine posisjoner.
Men etter en stund er begge disse sterke kvinnene borte; bare datteren Meritaton har han ved siden av seg. Fiendtlige holdninger gjør seg stadig mer gjeldende, i det vesentlige med utgangspunkt i den gamle hovedstaden og tempelbyen Theben. Så én dag slår de til.
Skyggen som gradvis men effektivt har lagt seg over Akhnaton og hans visjonære planer, er blitt dødelig. Med ett er han borte. Forsvunnet. Det fabuleres om at han hemmelig er tatt av dage. Dette er nok svært sannsynlig. Eller har han lykkes i å flykte. Hvor, i så fall? Til Hellas? Til noen han kjenner, noen han vet han kan ha tillit til og diskutere situasjonen med?
Kan Moses være stikkordet til et mulig svar?

La oss tenke oss at den slagne og svekne Akhnaton har nettopp denne mulige redning i tankene: å finne den gamle vennen, Mosis. Han aner at denne mest sannsynlig hadde dratt mot øst, kanskje helt til Midian-landet. Om han fremdeles er i live – snart åtti år gammel nå! – er et annet spørsmål. Noe det forhåpentlig kan finnes ut av.
Med et fåtall av trofaste følgesvenner kommer han seg via berglandet og wadiene i øst-ørkenen ut til Rødehavets kyst. Sinaihalvøya er godt synlig på andre siden. Og en godt betalt ferjemann tar på seg å frakte dem over. Men også: å tie om transporten.
Akhnaton er på flukt, men nå vil han gjøre det han kan for om mulig å oppspore Mosis. Hele tiden må han holde seg skjult, forbli en anonym ukjent. Og skulle han lykkes i å finne Mosis, må også denne tie om hans identitet, og om deres felles hemmelighet.
Allerede under flukten kan Akhnaton imidlertid ha hørt ryktet om den mektige folkevandringen gjennom ørkenlandet. Én mengde som etter hvert ville telle mellom to og tre millioner var så visst ingen hemmelighet i denne regionen. Den egyptiske forfølgelsen var definitivt avskåret – ingen fare truet dem i ryggen. Også ryktet om Semenkhares fadese og tapet av egypterhæren må ha bredt seg. Egypts stolthet og styrke hadde fått et slag rett i ansiktet.
Er Akhnaton på vei til å finne Moses, blir ledetrådene stadig sikrere. Det er all grunn til å håpe – og skynde på.

Kanskje er det allerede ved Sinaifjellet at de finner hverandre.
Årene har forandret dem begge. I tillegg er Moses alt annet enn alene her. Han er fører for en enorm folkemengde; så vel teltleirene som vaktholdet, aktiviteten og trenet, forteller at et helt folk er på vei – bort fra Egypt. Som Akhnaton selv. Skal han slå seg med? Kan han? Får han?

Året kan være -1332 – året med dét årstallet som langt senere (dvs. ifølge vår kalender) skulle bli identifisert som et spesielt guds-år: også fordi 1332 er 12 x 111. Møtet mellom Énheten og mangfoldet speiler seg her (1+2). Og det trefoldige gudstallet ’1’ understreker signalet.
Men dette tallet er i så fall en profeti – og dermed ukjent både for Moses og Akhnaton. Stemmer tidspunktet, så gir det erfaringene ved Sinaifjellet en ekstra ettertids-aura. Men hva er tid? Når begynner ettertidens ur å tikke?
Den aldrende Mosis er tross årene til å kjenne igjen. Stemmen er den samme; blikket også. Han er den myndige, vise, klarsynte. Vi aner at det tross alt som binder Moses til lederoppgaven, blir tid til kontakt, samtaler, rådslagning. Gjensynet beveger dem begge. Hvor har de ikke savnet hverandre! – men nå er de igjen sammen. Det er vel ikke tvil: Akhnaton og hans følge får være med. Inkognito. Som egyptere som helt tydelig skiller seg ut, men som like fullt blir integrert. I mangel på stammetilhørighet blir de mest trolig plassert i Levi-stammens spesielle presteleir, nært Moses, Miriam og Aron, og rett ut for helligdommen som er under bygging. Disse er venner, sier Moses, sympatisører jeg helt ut kan gå god for. Vi kan stole fullt og helt på dem.
Akhnaton aner at flukten er blitt forvandlet til tilflukt. Han er på vei mot noe med håp i.
Eller kanskje skjedde dette møtet senere. Mens hebreerne var godt på vei videre, etter oppbruddet fra Sinaifjellet med de dramatiske gudsopplevelsene, de Ti Budene, byggingen av den transportable helligdommen, all den hektiske innsatsen for å realisere en hebraisk plattform for nasjonalitet og gudsforhold. Kanskje hadde de allerede nådd frem til Qadesh, oasen like inne ved Kanaan, der de imidlertid måtte vende tilbake i ørkenen – til trettisju eller -åtte nye vandringsår, der så å si alle som hadde opplevd Sivsjø-mirakelet skulle være døde ved veis ende. Moses også til slutt. Og Akhnaton?

Bibel-krøniken nevner ikke noe om dette, og kanskje skjedde det slett ikke slik. Men Bibelen nevner jo heller ikke pyramider, egyptiske templer, sfinkser og obelisker, religiøse eller andre ting som ville misfarge en ren hebraisk beskrivelse. At Akhnatons gjenforening med vennen Moses ikke blir nevnt, kan i tillegg ha sine egne årsaker. Eller dén at de to kanskje likevel ikke fikk treffe hverandre. At dette etterspillet egentlig så svært så annerledes ut.

Poenget med denne fremstillingen er det tilsynelatende – og sannsynlige – sammenfallet mellom de to sidene ved fortellingen, også når det gjelder tidsfaktoren. Jeg skulle ikke bli svært forundret om andre og nyere påvisninger støtter idéen.
Nylige funn på sjøbunnen ute ved sørspissen av Sinaihalvøya er forsøkt sett som tegn på at det var her Moses kom seg over Rødehavet. Men dette stemmer på ingen måte med den detaljerte krøniken, eller med det faktum at de aller fleste av hebreerne hadde hatt sitt tilhold ute i delta-området. Da ville det kanskje være mer naturlig å søke etter rester etter Akhnatons flukt der – nettopp der(!).
Men tilbake til selve starten på hebreernes exodus.
Under den siste og vanskeligste fasen av Akhnatons egen tid som konge, hadde den overlappende farao Semenkhare rukket å gjøre hebreernes vilkår enda hardere.
Det var i så fall Semenkhare Moses og Aron forhandlet med for at hebreerne skulle få dra fra landet. Men kongen hadde hele tiden lagt problemer i veien. De hebraiske slavene fikk enda hardere jobber å utføre: de som virket halm-armerte leirblokker til byggearbeidene, måtte til slutt selv skaffe halmen. Opprør var så godt som umulig, for kongens vakthold var hardt og justisen total. Den som stjal seg til en pause eller ikke lystret ordre, fikk svært så ofte bøte med helse eller liv.
Først etter at kongen og egypterne selv var blitt rammet av en rekke ulykker, hadde Semenkhare motvillig gått med på å la dem dra ut av landet. Men han angret seg straks og fulgte etter dem med en tallrik hær for å avskjære ferden deres. Resultatet ble et annet enn han hadde forestilt seg. Sivsjø-mirakelet ble Semenkhares skjebne – og forklaringen på hans korte tid som konge.

Sett fra egyptisk side hadde nå tre smertelige katastrofer rammet landet. Først dette med Akhnaton, som tross alle store løfter og gode utsikter hadde endt med prestesoldatenes opprør, kongens hemmelige forsvinning, og en fersk men forlatt hovedstad, allerede halvt i ruiner. Dernest kom plagene og epidemiene under Semenkhares motarbeidelse av Moses. Å la hebreerne dra fra landet, de som var blitt en nødvendighet for Egypts økonomi og faraos byggeplaner, stemte på ingen måte med kongens strategier.
Den tredje katastrofen var så Semenkhares siste fatale feil: å spolere stordelen av hærstyrkene i Nedre Egypt ved å la den drukne i sumpsjøene mellom Middelhavet og Rødehavet. Det gjaldt jo ikke bare mannskapet, men også store mengder av de beste hestene, vognene, våpen og annet utstyr.
Det er vel ikke minst i dette perspektivet at Tutankhamons praktfulle gravferd finner en forklaring. Det skjer, ikke på grunn av dennes popularitet, heltemot eller genius, men mest sannsynlig for å reparere de katastrofale perspektivene etter Akhnatons og Semenkhares regjeringer. Det trengtes et krafttak av spesielle dimensjoner for igjen å la faraos verdighet få glans. Ikke minst ville presteskapets status tjene på det, men også kongehuset og kreftene som holdt det Nye Riket sammen, innad og utad.
Egyptiske krøniker tier om dét som hebreernes nedtegnelser legger frem i detalj. Og omvendt. De to sidene er aldri blitt én fortelling.
Men kanskje er det nettopp dét de er: én fortelling.
Her, der denne hæren omkom, skulle Seti I og hans sønn Ramses II en del tiår senere ta opp igjen byggingen av kanalen mellom de to havene … den som imidlertid først på 1800-tallet ble en varig realitet under den franske ingeniøren Ferdinand de Lesseps: Suezkanalen.
Enn om Setis og Ramses’ formål ikke bare kan ha vært diktert av ideen om den forbindende vannveien, men også av et ønske om å pløye frem tapte spor?

Trondheim
08.01.2007
Bodvar Schjelderup

Illustrasjonen : en diagrafisk illustrasjon av den mulige kronologien.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Fisker og pottemaker – en lignelse

Fiskeren drar ut med sitt garn. Han setter det der han håper fangsten kan komme, og så må han bare vente. Det hender han er heldig. Det hender han får svarte garn. Det hender at strømmen har tatt dem. Så må han dra og lete. Finner han dem, må han kanskje bøte dem; finner han dem ikke, må han ta fatt med nye. Så er det å prøve lykken igjen.
Pottemakeren tar et stykke leire, veier klumpen i hånden, legger til litt eller tar bort litt, veier igjen – og begynner å bearbeide den. Litt etter litt kommer formen frem – alt etter måten han arbeider på. Allting tar tid, men tiden er hans mulighet. Hele tiden blir noe til. Formen trer frem, bildet dannes, og så er øyeblikket der da noe er blitt til. – Nåja, det hender at ting ikke stemmer helt, at han må begynne forfra, at karet sprekker i ovnen. Men alltid henter han noe frem igjen – noe som er, og som aldri før har vært.
Dykker vel fiskeren ned og henter fisken inn i nettet? Sitter han i båten og kalkulerer hvor mye han skal fange der og da? Eller setter pottemakeren seg og venter på at leiren skal bli en krukke eller urne?
Disse to verdener er så ulike. Som ild og vann.

To hjorder skulle han føre frem. For én dag skal det være én hjord og én hyrde.
De to hjordene tilhører to ulike verdener. De kan ikke hverandres språk, enda de to verdener bor i hver og en av oss. De kan ikke godta eller begripe hverandre. Enda vi er begge.
For fiskerne er pottemakerne et mystisk folkeferd, magikere som tryller ting ut av ingenting og får døde tause masser til å bli kar for mat og varer, brød og fisk, vann og mel og olje.
Og for pottemakerne er fiskerne noen merkelige jobbere som løper hit og dit, frakter og reparerer og skubber og speider, svevende mellom tilfeldighet og lykke, avhengige av tidens rytmer og naturens luner.
Pottemakeren har alltid sin leire mellom fingrene; selv i søvne er den med ham. Og når han løfter hodet for å rette nakken, fortsetter fingrene å være øynene hans.
Fiskeren vogger på vannflatens speil. Alt han ser, er over denne flaten. Alt han håper på, er under den.
De er så forskjellige, disse to rikene. Og likevel – vi har del i begge.

Pottemakerens terreng er innsiktens – om stoffet, elementene, tilblivelsens metamor-foser. Denne innsikten er hans verktøy, en vei han stadig vandrer videre på, mot høyere mesterskap og evne. Leiren er hans speil, og krukken hans eget bilde. Så langt hans evne når, følger han sitt verk. Så skiller de lag – og han tar fatt på nytt.
Fiskeren ser mot himmelbrynet, vokter på været. Han inspiserer vindens tegninger oppe på himmelen og nede på vannet. Skal han prøve en dyst til? Det er hundretusener der nede … måtte han få godt fangst i dag! Men kanskje er de på annet hold nå; det er ofte så umulig å vite.
Pottemakerens terreng er farlig for fiskeren, et minefelt for den som uvarlig tråkker i det, en ur og en ørken for den som speider inn i det fra avstand. Det er på én gang dødt og levende, på én gang ladet og tomt.
Bare den som har hånd og øye for pottemakerens virke har noe der å gjøre. Er en først kommet dit og er begynt på veien, kan det være så som så å finne vei tilbake; en vil alltid siden føle seg hjemløs. Tilblivelsens innsikt har en helt annen retning enn fangstens. For fiskeren er denne innsikten som et overlyds-vakuum – en tilstand mellom tomhet, lys og bespottelse. Likevel er det ro og orden, høytid og trygghet der. Fiskeren tar av seg luen og venter ved døren til pottemakeren løfter blikket.
Fiskerens terreng er farlig for pottemakeren – en ren og skjær umulighet. Alene dét å håndtere levende skapninger som spreller mellom hendene, fyller ham med panikk. Samtidig smiler han overbærende. Denne umiddelbare åpenheten, uten annen mystikk enn lunenes, forekommer ham så forunderlig barnslig. Og alt dette uberegnelige er da ikke til å holde ut! Men likevel – ingen er slik til å stole på som nettopp fiskeren.
Hvor forskjellige er ikke disse to!

Hva er du? Vel, du er begge, for begge bor i deg. Kanskje vet du ikke helt hva du er – men i så fall er du nok mer fisker enn pottemaker. Trolig. Vanskelig å si.
Gjeterne som kom inn fra natten, var noen. Noen gjetere som voktet noen sauer. De var som fiskerne som venter på fangsten. Fiskere som fanger noen fisk.
De vise menn var også noen. Men de brakte tre gaver med seg, og legendene forteller at også de selv var tre i tallet. De, og tallet, har noe av pottemakerens bestemte samling ved seg – et må og et vet og et vil som ikke gjelder for fiskeren. Også fiskeren har et må og vet og vil, men i et annet gyldighetsrom, et plasma av variable betingelser.
Du kan bare leve i ett av disse landskapene. Selv om begge er i deg. Jeg mener: bar ett av dem kan bli ditt egentlige tilhold, din eksistensielle referanse.
Bare Han var til stede i begge. Han er klippen med de to sidene. Bare Han kan si: ”Der jeg går, kan dere ikke komme.” Og likevel sier Han ”Kom og se!” For Han er stammen der fisker og pottemaker er greiner. De vokser bare i hver sin retning, suger hvert sitt av stammen.
Bare i Ham kan fisker og pottemaker vite seg trygge på hverandre og finne et slags sam-funn. Ikke slik at de kan gjøre hverandres gjerninger. Men de kan ane og vite den felles tilhørigheten.
Likevel: fiskerne ser i Ham sin mesterfisker, sin lærer, den som vet å tvinge vind og sjø, den som ser det nedre i det øvre og det øvre i det nedre. Og i Ham ser pottemakerne sin mester, den store innviede formgiver, den som molekyler og masser, gods og egenskaper er lydige mot, den som hvert vellykket kar strekker seg mot å tjene.
Han er stammen for begge.

De fornektende pottemakerne vil søke å lage et helvete for enhver fisker. For de skjønner seg ikke på fisk og sjø og vær – og betakker seg for å gjøre det. Og de fornektende fiskerne vil gå løs på alle pottemakere og prøve å utrydde dem. Begge vil forsøke å tilintetgjøre hverandre. Men øynene vet ikke å skjelne. Alt de prøver, fra begge kanter, rammer de like mye seg selv.
Begge bor i deg. Og dét vet Han som kom – pottemakernes mester og fiskernes. For Han er begge. Likevel er Han én. Hans stemme taler begges språk men sier det samme. Og begge, både fisker og pottemaker, finner gjenkjennelse i Hans røst. De innser at Han er deres rette tilhørighet. Og i nære varme øyeblikk av lyttende stillhet vet de at deres egen mester også er de andres mester. Slike øyeblikk er dyrebare, de renser.
Å vende seg om fra fornektelsen er en uendelig lettelse. Det som var kaos, blir orden; det som var oppstykket, blir helt. En sugende forventning og glede tar plass. Men bildene er ikke uten videre klare. Fiskeren ser fremdeles fiskermesteren, og pottemakeren pottemakermesteren, i Ham. Og slik må det nok være – til den dagen da foréningens grunn er ferdig.
Du og jeg er skapt slik. Verden er skapt slik – kanskje for å frembringe et fullgodt materiale, nettopp for foréningen. Bare i Ham kan den skje. For Han er den.
Å tjene foréningen ved å søke Ham! Arbeid for énhet uten Ham er å gå i veien for Hans arbeid. I Ham trenger vi ikke streve noen énhet frem, for vi er trådt inn i den. Han arbeider, énheten emnes, og det gjør vi også.

Han er den usynlige toppsteinen, terskelen som åpner vei videre, kjeglen som foréner ut og opp. Han måtte gå pottemakerens vei med fiskerens lover og mål for øye, og fiskerens vei, med pottemakerens. Når Han kommer, er det for å føye begynnelsen og enden sammen – og foréne de adskilte. Først da vil fisker og pottemaker se hverandre i øynene – og, i dyp undring, se inn i sitt eget speilbilde.
Dette er en uhørt, ubeskrivelig begivenhet. Noe så vanvittig som å ha fornektet …
Ord kan ikke bli annet enn støvgrann. De må sopes bort med det samme. De ble til av en slags nødvendighet. De sprang frem for å tegne bildet – kanskje til og med for å tjene foréningen, via bildet. Men så snart de har gjort sitt, må de feies bort. Da er de bare dødt stoff som ikke tjener til noe som helst. Å samle på dem, hvor gode de enn var i dét øyeblikket da de var gode, er å arkivere støv. Det ender, før eller siden, med pustebesvær.
Slik er det med alle ting som ble oss til hjelp underveis. Tempel og alter, formel og bilde … straks de har gjort sitt, er de anakronismer. I neste øyeblikk – eller etter noen få tusenår. Gyldighetstiden avhenger av oppdrag og form. De er blitt støv og duger ikke til annet enn å bli sopt vekk. De er i veien for det neste Han vil si. For om Han alltid sier det samme, sier Han det aldri på den helt samme måten.
Selv de tilsynelatende varige og slitesterke redskapene blir foreldet. Å holde på dem er å mumle avlagte mantraer. Det er som den misforståtte antikvarisk henfallenhet å nistirre ned i kjølvannsstripen istedenfor å holde øyet i fartsretningen.
Han taler – ennå. Og enda en gang med friske nye ord. Men de to språkene ligner hverandre mer og mer; bildene legger seg innpå hverandre, blir mer og mer ett. Og stadig blir lyttende sinn stumme av undring.
Men i dette øyeblikk av kryssende lys er det desto mer nødvendig å være utholdende, å forbli på sin plass. Fiskeren samle seg om sikten og kursen og fangsten. Pottemakeren forme sine kar med skjerpet syn og evne. Dette er nødvendig av hensyn til konsistensen her ved denne terskelen. Hvis ikke vil pottemakeren selv kunne bli knust. Fiskeren kan selv bli vaset inn i garnene sine. Og flammen i lamper som ennå har ild, kan bli kvalt.
Men pottemaker-og-fiskermesterens verk vil bli mer og mer gjennomtrengende, tydelig, opplysende. Og fjellet vil åpne seg – og tale.

Bodvar Schjelderup
1987

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------